Hiroshima

 

I dag et det akkurat 69 år siden atombomben ble sluppet over den japanske byen Hiroshima. “Little Boy”, som bomben ble kalt, var årsak til massive ødeleggelser. En hel by ble tilintetgjort. Hvor mange mennesker som døde momentant vet man ikke. Men ved utgangen av 1945 var 140 000 av Hiroshimas rundt 300 000 innbyggere omkommet. På grunn av senskader steg dette tallet til 200 000 fem år etter*. Ufattelig.

For ni år siden var jeg i Hiroshima. Få steder har gitt meg samme følelse av avmakt (og avsmak) som det Hiroshima gjorde. Byen ble besøkt under en ukes reise i Japan og jeg opplevde den som noe ganske annet enn livlige Tokyo eller vakre Kyoto. Men jeg er så innmari glad for at jeg besøkte Hiroshima fordi det er virkelig et sted som setter i gang store tankeprosesser.

 

(Denne uka ble det tbt på en onsdag. På torsdager er det tbt (throwback thursday) her på Reiseblikk. Da skriver jeg om opplevelser fra tidligere reiser. )

*Kilde: http://www.nrk.no/kanal/nrk_gull/1.6708612

Advertisements

Ikke akkurat en tur i parken

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

“Se på de fjellene langt der oppe! Jeg er glad vi ikke skal helt opp dit!”

Vi er tre jenter på tur hvorav ingen av oss helt har perfeksjonert evnen til gode forberedelser. Vi befinner oss i kystbyen Sokcho i Sør Korea og jeg har lest at det skal være en veldig kjent nasjonalpark (Seoraksan National Park) en kort busstur unna. Der skal det visst være fint å gå tur (!). Jeg presenterer ideen som en “walk in the park”- utflukt og de to andre sier seg enige i at dit bør vi dra.

Nasjonalpark skal bli! Klare for en hyggelig gåtur har jeg iført meg skjørt, venninna mi har (ikke veldig turvennlige) sandaler mens tredjemann har valgt å ta med ei lita håndveske (!) på tur. Noe burde kanskje begynt å demre for oss allerede på bussen da alle medpassasjere er iført skikkelig trekking-utstyr, men vi er lykkelige uvitende om hva som ligger foran oss.

“Seriøst!? Det er ikke helt opp dit vi skal?”, sier venninna mi mens hun kikker opp mot de grå fjellene langt der oppe. “Nei, jeg tror da ikke det”, svarer jeg, litt usikker nå. Vi følger massen og beveger oss avgårde. Etter hvert går det opp for oss at, jo, det er faktisk helt opp dit alle er på vei. Da vi skjønner at alle går mot toppen vi kunne skimte i det fjerne skal søren ikke vi være noe dårligere! Flere timer senere, og på stadiet før vi er dehydrerte alle tre (vann var det i hvert fall ingen av oss som hadde tatt med nok av!), har vi endelig nådd toppen. Etter en fortjent hvil vender vi snuten nedover igjen, litt flaue, men aller mest stolte.

 

PS: I dag er det flere år siden denne strabasiøse fjellturen og jeg tror vi alle tre har blitt flinkere til å planlegge og forberede oss etter denne turen. Flinkere til å kle oss etter forholdene har vi også blitt. Heldigvis.

 

(På torsdager er det tbt (throwback thursday) her på Reiseblikk. Da skriver jeg om opplevelser fra tidligere reiser.)

Hytteliv

IMG_3969

 

Å våkne av sauebjeller og breking midt på natta. Å gå en lang tur uten å se et annet menneske. Treåringens oppriktige glede over å se kyr på den daglige gåturen. Middag ute i sola som avbrytes av et plutselig regnskyll (“Fort dere inn! Du tar med risen, så tar jeg fisken!”) Den deilige lukta når regnskuren har passert – lukta av sommerregn. Oppvask med utsikt til mektige fjell. Blåbærplukking med en treåring hvor dobbelt så mange bær havner i munnen som i spannet. Ettåringen som plasseres i en blåbærlyng og fornøyd tar for seg av de små blå. Lukta av lyng. Å spise vafler ute tre dager på rad med selvplukkede blåbær til. Å lese ukeblader fra flere år tilbake. Å kjenne på stillheten etter at barna har sovnet på kvelden. Å stå barbeint ute på trammen og bare være.

 

Med andre ord har vi nytt gode dager på hytta på fjellet.

Hindustan zindabad!

 

India 2008 2 071

 

Jeg klamrer meg fast i mannen – livredd for å falle ut der jeg sitter klemt inntil bildøra. Jeg har fått plass helt ytterst i den stappfulle minibussen. Antall personer kjøretøyet faktisk er beregnet på er det ingen som ser ut til å bry seg om. Her er det fylt opp etter “sild i tønne-prinsippet”. Den indiske “kjøreregelen” som sier at største kjøretøy har forkjørsrett ser derimot ut til å gjelde der vi suser forbi både mindre biler, auto’s (auto-rickshaws) og kyr. Kjøreturen fra Amritsar i den indiske deltstaten Punjab til Attari er på ca. 3 mil og jeg er sjeleglad når vi er fremme. Her ligger den eneste grenseovergangen mellom India og Pakistan og ryktene skal ha det til at den seremonielle stengingen av grensen hver kveld, der portene lukkes og flaggene senkes, er det eneste de to landene klarer å samarbeide om. Alt skal nemlig skje synkront på indisk og pakistansk side av grensen.

Vi kjøper en pose med popcorn på deling og beveger oss mot tribunene – nå er det klart for show. Og for et show det blir! Her snakker vi virkelig en festforestilling i nasjonalisme med bollywoodmusikk som spilles over høyttalerne, en egen ”seremonileder” roper ”Hindustan” (India) og publikum svarer entusiastisk ”Zindabad” (lenge leve). Folk er heller ikke fremmede for å ta frem dansefoten og jeg føler meg litt malplassert der jeg sitter helt i ro og knasker popcorn. Soldater marsjerer frem og tilbake og til slutt, i solnedgang, senkes flaggene og grensen blir lukket i dag også. “Slikt skjer bare i India!”, tenker jeg mens jeg konkluderer med at dette virkelig er verdt en noe hasardiøs biltur.

 

(På torsdager er det tbt (throwback thursday) her på Reiseblikk. Da skriver jeg om opplevelser fra tidligere reiser.)

 

 

På sjøen

image

“Fortere!”, roper treåringen frydefullt mens båten planer og vannspruten står. “Kan vi ikke ta det litt med ro?”, tenker jeg med hjertet i halsen. Snart finner vi en liten bukt hvor vi fortøyer båten og går i land. Det er tid for skjellsanking og bading. Deretter går den medbrakte kjekspakken ned på høykant og treåringen konstaterer fornøyd at “jeg elsker kjeks, jeg!” Mens jeg tenker at sommer i Norge er jammen ikke verst.

Fillesand?


image

“Fillesand” omtalte Knut Hamsun forkastelig Lillesand som. Det er en beskrivelse jeg absolutt ikke stiller meg bak. Det lille tettstedet er en perle av sørlandsidyll, og etter tettheten av turistene å dømme er jeg ikke den eneste som mener det. Mens innbyggertallet i Lillesand er (i følge Wikipedia) på 10 106 tror jeg det var minst dobbelt så mange her den sommerdagen i juli. På Kafe StrandHaven fikk vi så vidt plass ved et langbord og køen for å bestille var lang. “Fellesferie-kø!”, kalte damen bak oss i køen alle menneskene. Men generøse sjokoladekakestykker i langpannestil og en deilig kremete capuccino var definivt verdt både køståing og tettpakket langbord (ikke hverdagskost for nordmenn med intimsoner i størrelse stor).